Det har skjedd flere ting den siste uka som jeg ikke har tatt meg tid til å blogge om. Mye skolearbeid o.l. som kom i veien, men det handler vel mest om latskap.

På mandag fikk jeg ei re-imagening av stripa jeg skrev om, fra Sivilstatus, siden jeg ikke vant konkurransen. Det var kjempekoselig! Jeg skal kjøpe en ramme og henge den opp, etter hvert =D

På tirsdag var jeg og ei venninne ute og handla. Vurderte halvveis å skrive et sånn “dagens antrekk”-innlegg, men forkasta den idéen. Fant mange fine klær, men fikk litt bakoversveis da jeg så hva det ble til sammen (507 kr).

Det blir en del penger, sjøl om en handler på salg, og jeg måtte erkjenne at jeg aldri kunne vært en sånn moteblogger… Så nå får jeg vel aldri ordentlig blogg… *sukk*

På torsdag fikk jeg treff på søket hvordan bruke tastatur, og bestemte meg for å prøve å søke på det sjøl. Da fikk jeg opp en artikkel på ei windows-hjelp-side. Jeg har stygge mistanker om hermegåsing, altså; når grantanta fikk ny jobb der hun måtte bruke datamaskin (noe hun aldri hadde gjort før), og ikke kunne tastaturet, søkte jeg på alle varianter jeg kunne tenke meg på “hvordan bruke et tastatur”.

Fredag var jeg i geburtsdag hos ei gammel-tante, og så fikk jeg meg webkamera! Jippi! Det skal jeg leke masse med . Kommer neppe til å legge ut noe video på nett, da men.

Nå har tegneserien Sivilstatus(som jeg leser fast) konkurranse. Derfor skal jeg skrive litt om ei stripe av den som jeg liker.

Jeg liker denne stripa fordi jeg kjenner meg sånn igjen i den, ganske enkelt: “Jada, jada, jeg skal komme ned og spise middag, må bare redde verden først…” kan jeg jo godt finne på å si i ny og ne.

Stilen på tegneserien er enkel, men gjennomgående, så det blir kult, likevel, med handskrevne snakkebobler og aldri en rett strek å se; ikke engang i rutene rundt (linjal, hva er det?). Noen ganger minner den meg litt på xkcd, det må være pga strekmennene og -damene, tror jeg. Og så glemte jeg nesten å si det, men serien er visstnok basert på livet til tegneren.

Så, kudos til Kristine for koselig tegneserie =)

For ei stund siden så vi filmen Sofies Verden i religionstimen. Får litt sånn rare tanker etter å ha sett den. To figurer fra ei bok som unnslipper. Minner litt om den tegneserien, Fabler, som går i Nemi for tida, der alle figurene er fra eventyrland, men nå bor i en spesiell bydel i en eller annen amerikansk by.

Stranger Than Fiction er en film som handler om en mann som plutselig begynner å høre stemme som forteller hva som skjer i livet hans. En stemme bare han kan høre. Det viser seg at det er en forfatter som kontrollerer livet hans, uvitende, gjennom ei bok som hun holder på å skrive.

Så noen ganger stiller jeg meg sjøl spørsmålet “er jeg bare en karakter i en bok?”, men så tenker jeg at det høres helt søkt ut. Litt som når en har spilt litt for mye TheSims, og en nesten begynner å se for seg små firkanter med bilder av det en har tenkt å gjøre oppe i venstre hjørne av synsfeltet… Ikke nekt, du vet du har opplevd det

Stort sett så kommer jeg til at hvis det er noen som sitter og skriver livet mitt, så er det noen som ikke er så flink til å skrive. Eller så må jeg være en bifigur; det er ikke nok som går galt i livet mitt til at det skulle være noe spennende å lese om. Eller så er denne boken en bok som handler om ei 30 år gammel dame, og ungdomstida er bare en bitteliten introduksjon. Muligens er det en novelle.

Når jeg setter meg ned og skriver en historie, som jeg kan finne på å gjøre, helt av meg sjøl, noen ganger (det høres kanskje fantastisk ut, men det er sant…), så begynner jeg å tenke litt sånn her: Disse folkene som jeg sitter og skriver om – finnes de egentlig? Et eller annet sted, litt på sida av vår verden, kanskje. Og hva ville de sagt dersom de visste at jeg satt her og skrev om livet deres, at jeg fant det opp, faktisk (eller gjorde jeg det?).

Jada, jeg vet jeg har sett/lest for mye science fiction…