Jeg har hengt for mye sammen med søringer; jeg har nå begynt å bruke ordet gøy uten sarkasme.

Uansett hvordan det står til med dialekten min: jeg fant en kul video på youtube i dag. Det er fire gutter i England som har satt sammen en musikkvideo ved hjelp av folk på youtube, og denne sangen skal de prøve å få inn på topp40 lista i Storbritannia (noe som fyren i videoen forklarer bedre). Forresten går alle pengene til “Children in Need”. Åsom, sier jeg bare.

Se videoen:

Nå har jeg sangen på hjernen…

“I got nothing – can’t you see me baby – hmhmhmhmhmhmm…”

Husker du at jeg sa jeg skulle være med? Hah, selvfølgelig gjør du det!

Legger ut ordteller her for litt ekstra motivasjon…

…så blir det kanskje enda litt vanskeligere å ikke klare det.

(Hvis du ikke har peiling hva jeg snakker om, gå hit)

Nå trur vel du at jeg har valgt to temaer som ikke har noe med hverandre å gjøre og bare satt begge i overskrifta. Men der tok du bra feil.

Etter hver aikido-trening (en eller flere ganger om dagen) vasker vi dojoen. Generelt er jeg ikke noe spesielt glad i å vaske, men sånn som vi gjør det etter trening så blir det nesten gøy.

CC Bilde: Olga Díez

Se det for deg. Tyve elever i hvite drakter sitter på rekke og rad. Så kommer signalet: “Ding!” Alle sammen reiser seg og begynner å løpe. Noen setter seg rett utenfor døra med hendene utstrakt, noen går og henter en bøtte og kluter, andre (de høyeste) løper og begynner å vaske vinduene.

Så kommer den som gikk ut tilbake og begynner å gi ut kluter. Alle vil helst ha klut først, og når noen får en klut sier de “takk” og løper bortover gulvet for å finne seg en matte å vaske, så fort de kan.

Når vi vasker dojoen syboliserer det at vi renser oss selv. Og det liker jeg. Utenfor dojoen er det ikke like enkelt å være entusiastisk over å vaske.

Jeg prøver likevel.

—————

Sånn helt til slutt… Er det sånn å forstå at jeg har noen faste lesere? Skjønner ikke dette; jeg har ikke oppdatert på lenge, nå, men likevel har lesertallet mitt (ifølge bloggurat), økt o_0. Omg hva skjer?

Og det er ei åsåm bok! Bare så det er sagt.

Helt siden jeg så en video av en TED-talk hun hadde hatt, på en eller annen blogg (kan det ha vært SerendipityCat?), har jeg hatt lyst til å lese boka. Her er videoen:

Språket i boka er veldig likt sånn som hun snakker i foredraget, og det var litt artig. Mens jeg leste var det nesten som å høre henne snakke.

Plottet er en reise forfatteren har tatt; først til Italia, så til India og til slutt til Bali. Boken er delt inn i tre deler; en del for hvert land. Etter at hun skiller seg, drar hun til Italia for å lære seg italiensk. Bare fordi hun har lyst.

Så drar hun til India, for å bo i en Ashram, som er litt som et kloster, sånn som jeg forstår det, der de står opp klokka 03.30 for å be og mediterer mye.

Til Bali drar hun for å finne en balanse mellom spiritualitet og det vanlige liv, eller noe sånt.

Jeg likte kanskje best kapittelet om India. Jeg følte sånn med henne når hun måtte opp klokka 03.30, fordi jeg plutselig måtte stå opp klokka seks for å være med på yoga (veldig hardt for meg; jeg synes det er vanskelig å stå opp halv åtte…).

Det var liksom akkurat rett tidspunkt å lese boka, for meg, men mest av alt så likte jeg språket; fullt av metaforer, litt uventede vendinger… Av og til lo jeg høyt mens jeg leste.

ETA: Ladybug har også skrevet en (mye lengre) anmeldelse av samme boka.

Jeg veit ikke om det er sånn på alle folkehøgskoler, men her på Vestoppland har vi i alle fall noe som kalles morgenaktivitet. Det er en halvtime hver morra med en elevstyrt aktivitet. Vanligvis er det fire-fem å velge mellom.

Så nå holder jeg en morgenagktivitet. Yoga, faktisk. Solhilsen, for de som veit hva dét er. Forige uke kom det to stykker, men ikke på samme dag… én av dagene var jeg alene.

Bilde: Eric Lon

Har du noen anelse om hvor awkward det er å skal være “lærer” og kun ha én elev? Nå har jeg kjent det fra begge sidene – på vgs skjedde det noen ganger i måneden at jeg var den eneste eleven i klassen som kom (selv om det hører med til historien at vi bare var 5 stk i alt).

Denne uka, derimot (eller rettere sagt i dag, siden uka ikke akkurat er over), kom det 5 stykker. Hvis ikke det er kult så veit ikke jeg.

Hele grunnen til at jeg begynte var at yoga-instruktøren (jeg har yoga valgfag) mente at én gang med ashtanga-yoga i uka var alt for lite:

Hvis du vil bli bedre i ashtanga-yoga, praktiser minst tre ganger i uka. For å opprettholde nivået; to ganger i uka. For å si at man gjør noe: Én gang i uka.

Åh, tenkte jeg da, noen burde holde yoga som morgenaktivitet! Planen var jo ikke at jeg skulle ende opp med å gjøre det selv, men sånn ble det nå, da. To dager sto jeg opp klokka 06.00 og hadde yoga sammen med yogalinja, og så fikk jeg noen ark med beskrivelser og bilder av de forskjellige stillingene.

Jeg har hatt fire timer mer yoga enn de andre, og nå skal jeg lære dette bort? Føler meg litt fake, der jeg står, foran alle de andre på matta mi. Det så ikke ut som om noen andre merka noe, da, heldigvis.

Er det sånn det er å være lærer?

For lenge, lenge, lenge siden skrev Even en oppfordring, på bloggen sin; folk burde legge ut skolearbeidet sitt på nett, sånn at andre hadde nytte av det. Det syntes jeg da, og synes jeg nå, er en strålende idé.

Bilde: niconvscanon

Jeg skrev en kommentar hvor jeg lovte å dele. Men det ble liksom aldri gjort, da. Nå vet jeg om at det finnes en del sider som har samlet i alle fall gamle norskstiler, som f.eks. Svenns skoleside på Daria.no.

Det viser seg at jeg har mer enn jeg trodde. Bare det å gå gjennom filene for faget “arkitektur og design” fra vg1 tok omtrent en halvtime. Jeg skal laste opp resten senere (ca 65 filer, så det tar vel kanskje ei stund, dette).

Så, hvis du har lyst til å se på skolearbeidet, så finner du det her. De er under en Creative Commons-lisens (attribution, non-commercial).

Jeg vil også oppfordre deg til å dele det skolearbeidet du har på datamaskinen; tenk på hvor mange flere som skal ha omtrent det samme stoffet. Scribd lar deg laste opp massevis av dokumenter, som kan ses på nett av andre, og som blir indexert av diverse diverse diverse søkemotorer. Du kan dessuten lisensiere dokumentene dine under en hvilken som helst CC-lisens, eller en (god?) gammeldags copyright. Eller la være.

Jeg vil se hva du har gjort på skola

Da var det endelig min tur å skrive. Før meg var Heidi, og den neste i turnéen er Knirk.

Det har vært mange bloggere før meg, og (naturlig nok) er reaksjonene deres forskjellige. Blant annet synes noen at den er tunglest… Det synes absolutt ikke jeg. Genesis harr 132 sider, som jo er veldig kort. Jeg er enig med Beatelill når hun sier at det er mer en novelle.

Jeg vil påstå at handligen er litt treig i starten, men jeg kjenner godt igjen den følelsen av å ha en viktig eksamen som en må slite seg gjennom, sånn som hovedpersonen har. Det er nemlig det som er handlingen; Anaximander har alltid vært interessert i livet til den historiske personen Adam Forde (2058-2077), som forandret samfunnet helt. Hun forteller om hans liv gjennom hele boka.

Som du skjønner er det science-fiction som er genren. Det ser en vel også på omslaget, som har et bilde av “Art” (forkortelse for “Artificial Intelligegence”). Art er en robot med sjimpansehode, som Adam Forde snakket mye med. Anaximander har lagd hologrammer av samtalene deres for å vise sensorene.

Vendepunktet overraska meg skikkelig. Det snudde helt opp-ned på synet mitt op karakterene i boka, men kanskje hadde historien vært bedre dersom den ikke hadde vært så lang? 136 sider er kort for ei bok, men for en novelle er det skikkelig langt. Sannsynligvis ville forfatteren tjent mindre på ei novelle, så sånn sett var det kanskje lurt å lage den så lang.

Her er boktraileren til Genesis, jeg liker disse boktrailerene; de får bøkene til å se så spennende ut. Det gjør gså denne.

Jeg hadde få forventninger da jeg satte meg ned for å lese boka, men noen hadde jeg: visstnok skulle den få meg til å tenke, men jeg syntes heller at den fortalte meg hva jeg skulle tenke. Jeg hadde en mistanke om at den skulle ligne på filmen “Planet of the apes” (pga coveret), og uten å gi vekk for mye av handlinga så gjorde den det. Litt.

Dette er ikke ei bok jeg ville kjøpt eller lånt på biblioteket av meg selv. Den er alt for tynn til at jeg hadde orka, og for at jeg ikke skulle lese den ut med én gang måtte jeg spare ganske kraftig på lesinga (jeg hadde den, og bare den, med på fjellet i september…). Det skal visstnok være ei ungdomsbok, men jeg ser ikke egentlig hvorfor. Jeg har i det heletatt vanskelig for å se for meg poenget med aldersgrenser på bøker (bortsett fra som guideline til de som skal kjøpe bøker til andre, kanskje?), så muligens burde jeg ikke si så mye om dét.

Genesis er en ok bok å lese én gang, men så kommer den til å samle støv i bokhylla for resten av livet. I alle fall for min del.

Jeg har ikke lest noe særlig filosofi-bøker (bortsett fra Sofie’s verden), men jeg har lest en del science fiction. Det finnes mye bedre science-fiction enn Genesis. Gå og les “Animorphs”, “Vokterne”, “The Hitchhiker’s guide to the Galaxy” eller noe.

Dersom du likevel har lyst på boka, kan du kjøpe den her til 299kr. o_0

Mer info om bokbloggturnéen kan du finne på facebook-gruppa. Dersom du er blogger og har lyst til å være med på neste turné kan du melde deg på her.

Hvis du kan svare på spørsmålet “Hva skiller en ungdomsbok fra en voksenbok?” kan du jo være med i cappelens bokbloggkonkurranse. Svaret sendes til tekst@cappelendamm.no, og du kan vinne en masse bøker (Genesis av Bernard Beckett, Barsakh av Simon Stranger, Jakten av Baroch Tendler, Bare for en uke av Tone Ørvik, Dogge av Mikael Engström, Gatas Parlament – Røverhistorier & raptekster, Mørkeboka av Sigbjørn Mostue). I tillegg premierer de ti innlegg på diskusjonsforumet med valgfri Cappelen Damm-bok eller to kinobilletter. Konkurransen avsluttes 10. Oktober.

“Hmm… Nei jeg vet ikke hva noen av disse folkene mener. Jaja. Tar bare en av dem, jeg (gidder ikke lese nedover hele lista… Nei, vi tar en av de øverste).”

Dette er mitt inntrykk av kirkevalget. Det har nemlig kommet fram, ifølge Fritanke, at alfabetet avgjorde kirkevalget. Uventa var det visst heller ikke.

Jeg kan godt skjønne at den alfabetiske rekkefølgen var et forsøk på å gjøre det så rettferdig som mulig, ved å komme bort fra gruppen i et lukket rom som satt og bestemte hvem som skulle stå øverst på lista osv. Kanskje det hadde funka også, hvis kandidatene hadde sagt noe fornuftig? Ja, ikke at jeg har hørt noe fra kandidatene, eller lest noe om dem (selv om jeg fikk valgkort), bortsett fra det jeg har fra denne artikkelen.

Hele greia minner meg om elevrådsrepresentantsvalg på ungdomskola. “Jeg skal avskaffe nynorsk!” Var det én som lovte. Jada. Han vant vel også, såvidt jeg husker. Likheten er at vi aldri hadde stilt til noe valg før, ingen hadde fortalt oss noe om hvordan vi skulle gjøre det, så vi måtte bare finne på sjøl (“Åh nei, jeg veit ikke hva jeg skal si! Hm, det hun andre sa hørtes lurt ut; jeg sier det, jeg også…”).

Nei, jeg stemte ikke i kirkevalget. Dersom jeg hadde gjort det, hadde jeg endt opp med å gjøre som 1/3 av velgerne; sende inn valgseddelen (disse stemmene ble ugyldige).

Det var vel like greit at den gikk i søpla.

Står for “National Novel Writing Month”. Det er dét jeg gjør i november. Det er ca en og en halv måned til den begynner. Gjett hva det går ut på. Ja, du gjetta rett! Det handler om å skrive en bok, eller rettere sagt en historie på (minst) 50 000 ord i løpet av en måned. Det betyr å skrive ca 1667 ord pr. dag. Ikke så lett som det høres ut, akkurat. Jeg telte hvor mye jeg hadde skrevet i bloggen (for ei stund siden, da, så dette er ikke helt rett lenger), og kom til at alle innleggene til sammen var ca 12 000 ord.

Du har kanskje, hvis du ikke er blind, sett Nanowrimo-participant-badge’n i sidefeltet mitt. Klikker du på den kommer du til min profil på hjemmesiden til konkurransen. Det er et forum for alle som tar utfordringen med å skrive 50 000 ord på én måned. Det meste er på engelsk, men det er også sub-forum for de enkelte landene. Vi er ca 167 fra Norge som er medlem, nå.

Jeg har såvidt begynt å planlegge litt av historien, men det er ikke sikkert at jeg kommertil å bruke noe av det. Uansett blir det veldig morsomt, og litt stressende (spesielt siden jeg tror jeg kommer til å ha ganske mye å gjøre i år… utenom), men det går hvis en vil!

Bli meeeeeeed!

Mens jeg satt og venta på at det skulle bli middag i dag gikk jeg gjennom “temp”-mappa mi, en mappe med bokmerker som jeg ikke har tid til å se på akkurat når jeg finner dem… Der fant jeg et blogginnlegg fra Tanketom.net, som skrev om to tester: How geek are you? og The Nerd Test v2.0. Og da fant jeg ut at jeg like godt kunne ta dem.

Her er resultatene:

Og

66% Geek

Så, til tross for at jeg har blitt kalt nerd av visse personer, er altså ikke det sant. Såderfordetså.

*Kremt*

Hva fikk du?