Jeg har hengt for mye sammen med søringer; jeg har nå begynt å bruke ordet gøy uten sarkasme.
Uansett hvordan det står til med dialekten min: jeg fant en kul video på youtube i dag. Det er fire gutter i England som har satt sammen en musikkvideo ved hjelp av folk på youtube, og denne sangen skal de prøve å få inn på topp40 lista i Storbritannia (noe som fyren i videoen forklarer bedre). Forresten går alle pengene til “Children in Need”. Åsom, sier jeg bare.
Se videoen:
Nå har jeg sangen på hjernen…
“I got nothing – can’t you see me baby – hmhmhmhmhmhmm…”
Nå trur vel du at jeg har valgt to temaer som ikke har noe med hverandre å gjøre og bare satt begge i overskrifta. Men der tok du bra feil.
Etter hver aikido-trening (en eller flere ganger om dagen) vasker vi dojoen. Generelt er jeg ikke noe spesielt glad i å vaske, men sånn som vi gjør det etter trening så blir det nesten gøy.
Se det for deg. Tyve elever i hvite drakter sitter på rekke og rad. Så kommer signalet: “Ding!” Alle sammen reiser seg og begynner å løpe. Noen setter seg rett utenfor døra med hendene utstrakt, noen går og henter en bøtte og kluter, andre (de høyeste) løper og begynner å vaske vinduene.
Så kommer den som gikk ut tilbake og begynner å gi ut kluter. Alle vil helst ha klut først, og når noen får en klut sier de “takk” og løper bortover gulvet for å finne seg en matte å vaske, så fort de kan.
Når vi vasker dojoen syboliserer det at vi renser oss selv. Og det liker jeg. Utenfor dojoen er det ikke like enkelt å være entusiastisk over å vaske.
Jeg prøver likevel.
—————
Sånn helt til slutt… Er det sånn å forstå at jeg har noen faste lesere? Skjønner ikke dette; jeg har ikke oppdatert på lenge, nå, men likevel har lesertallet mitt (ifølge bloggurat), økt o_0. Omg hva skjer?
Helt siden jeg så en video av en TED-talk hun hadde hatt, på en eller annen blogg (kan det ha vært SerendipityCat?), har jeg hatt lyst til å lese boka. Her er videoen:
Språket i boka er veldig likt sånn som hun snakker i foredraget, og det var litt artig. Mens jeg leste var det nesten som å høre henne snakke.
Plottet er en reise forfatteren har tatt; først til Italia, så til India og til slutt til Bali. Boken er delt inn i tre deler; en del for hvert land. Etter at hun skiller seg, drar hun til Italia for å lære seg italiensk. Bare fordi hun har lyst.
Så drar hun til India, for å bo i en Ashram, som er litt som et kloster, sånn som jeg forstår det, der de står opp klokka 03.30 for å be og mediterer mye.
Til Bali drar hun for å finne en balanse mellom spiritualitet og det vanlige liv, eller noe sånt.
Det var liksom akkurat rett tidspunkt å lese boka, for meg, men mest av alt så likte jeg språket; fullt av metaforer, litt uventede vendinger… Av og til lo jeg høyt mens jeg leste.
ETA: Ladybug har også skrevet en (mye lengre) anmeldelse av samme boka.
Jeg veit ikke om det er sånn på alle folkehøgskoler, men her på Vestoppland har vi i alle fall noe som kalles morgenaktivitet. Det er en halvtime hver morra med en elevstyrt aktivitet. Vanligvis er det fire-fem å velge mellom.
Så nå holder jeg en morgenagktivitet. Yoga, faktisk. Solhilsen, for de som veit hva dét er. Forige uke kom det to stykker, men ikke på samme dag… én av dagene var jeg alene.
Har du noen anelse om hvor awkward det er å skal være “lærer” og kun ha én elev? Nå har jeg kjent det fra begge sidene – på vgs skjedde det noen ganger i måneden at jeg var den eneste eleven i klassen som kom (selv om det hører med til historien at vi bare var 5 stk i alt).
Denne uka, derimot (eller rettere sagt i dag, siden uka ikke akkurat er over), kom det 5 stykker. Hvis ikke det er kult så veit ikke jeg.
Hele grunnen til at jeg begynte var at yoga-instruktøren (jeg har yoga valgfag) mente at én gang med ashtanga-yoga i uka var alt for lite:
Hvis du vil bli bedre i ashtanga-yoga, praktiser minst tre ganger i uka. For å opprettholde nivået; to ganger i uka. For å si at man gjør noe: Én gang i uka.
Åh, tenkte jeg da, noen burde holde yoga som morgenaktivitet! Planen var jo ikke at jeg skulle ende opp med å gjøre det selv, men sånn ble det nå, da. To dager sto jeg opp klokka 06.00 og hadde yoga sammen med yogalinja, og så fikk jeg noen ark med beskrivelser og bilder av de forskjellige stillingene.
Jeg har hatt fire timer mer yoga enn de andre, og nå skal jeg lære dette bort? Føler meg litt fake, der jeg står, foran alle de andre på matta mi. Det så ikke ut som om noen andre merka noe, da, heldigvis.
For lenge, lenge, lenge siden skrev Even en oppfordring, på bloggen sin; folk burde legge ut skolearbeidet sitt på nett, sånn at andre hadde nytte av det. Det syntes jeg da, og synes jeg nå, er en strålende idé.
Jeg skrev en kommentar hvor jeg lovte å dele. Men det ble liksom aldri gjort, da. Nå vet jeg om at det finnes en del sider som har samlet i alle fall gamle norskstiler, som f.eks. Svenns skoleside på Daria.no.
Det viser seg at jeg har mer enn jeg trodde. Bare det å gå gjennom filene for faget “arkitektur og design” fra vg1 tok omtrent en halvtime. Jeg skal laste opp resten senere (ca 65 filer, så det tar vel kanskje ei stund, dette).
Så, hvis du har lyst til å se på skolearbeidet, så finner du det her. De er under en Creative Commons-lisens (attribution, non-commercial).
Jeg vil også oppfordre deg til å dele det skolearbeidet du har på datamaskinen; tenk på hvor mange flere som skal ha omtrent det samme stoffet. Scribd lar deg laste opp massevis av dokumenter, som kan ses på nett av andre, og som blir indexert av diverse diverse diverse søkemotorer. Du kan dessuten lisensiere dokumentene dine under en hvilken som helst CC-lisens, eller en (god?) gammeldags copyright. Eller la være.
Da var det endelig min tur å skrive. Før meg var Heidi, og den neste i turnéen er Knirk.
Det har vært mange bloggere før meg, og (naturlig nok) er reaksjonene deres forskjellige. Blant annet synes noen at den er tunglest… Det synes absolutt ikke jeg. Genesis harr 132 sider, som jo er veldig kort. Jeg er enig med Beatelill når hun sier at det er mer en novelle.
Jeg vil påstå at handligen er litt treig i starten, men jeg kjenner godt igjen den følelsen av å ha en viktig eksamen som en må slite seg gjennom, sånn som hovedpersonen har. Det er nemlig det som er handlingen; Anaximander har alltid vært interessert i livet til den historiske personen Adam Forde (2058-2077), som forandret samfunnet helt. Hun forteller om hans liv gjennom hele boka.
Som du skjønner er det science-fiction som er genren. Det ser en vel også på omslaget, som har et bilde av “Art” (forkortelse for “Artificial Intelligegence”). Art er en robot med sjimpansehode, som Adam Forde snakket mye med. Anaximander har lagd hologrammer av samtalene deres for å vise sensorene.
Vendepunktet overraska meg skikkelig. Det snudde helt opp-ned på synet mitt op karakterene i boka, men kanskje hadde historien vært bedre dersom den ikke hadde vært så lang? 136 sider er kort for ei bok, men for en novelle er det skikkelig langt. Sannsynligvis ville forfatteren tjent mindre på ei novelle, så sånn sett var det kanskje lurt å lage den så lang.
Her er boktraileren til Genesis, jeg liker disse boktrailerene; de får bøkene til å se så spennende ut. Det gjør gså denne.
Jeg hadde få forventninger da jeg satte meg ned for å lese boka, men noen hadde jeg: visstnok skulle den få meg til å tenke, men jeg syntes heller at den fortalte meg hva jeg skulle tenke. Jeg hadde en mistanke om at den skulle ligne på filmen “Planet of the apes” (pga coveret), og uten å gi vekk for mye av handlinga så gjorde den det. Litt.
Dette er ikke ei bok jeg ville kjøpt eller lånt på biblioteket av meg selv. Den er alt for tynn til at jeg hadde orka, og for at jeg ikke skulle lese den ut med én gang måtte jeg spare ganske kraftig på lesinga (jeg hadde den, og bare den, med på fjellet i september…). Det skal visstnok være ei ungdomsbok, men jeg ser ikke egentlig hvorfor. Jeg har i det heletatt vanskelig for å se for meg poenget med aldersgrenser på bøker (bortsett fra som guideline til de som skal kjøpe bøker til andre, kanskje?), så muligens burde jeg ikke si så mye om dét.
Genesis er en ok bok å lese én gang, men så kommer den til å samle støv i bokhylla for resten av livet. I alle fall for min del.
Jeg har ikke lest noe særlig filosofi-bøker (bortsett fra Sofie’s verden), men jeg har lest en del science fiction. Det finnes mye bedre science-fiction enn Genesis. Gå og les “Animorphs”, “Vokterne”, “The Hitchhiker’s guide to the Galaxy” eller noe.
Dersom du likevel har lyst på boka, kan du kjøpe den her til 299kr. o_0
Mer info om bokbloggturnéen kan du finne på facebook-gruppa. Dersom du er blogger og har lyst til å være med på neste turné kan du melde deg på her.
Hvis du kan svare på spørsmålet “Hva skiller en ungdomsbok fra en voksenbok?” kan du jo være med i cappelens bokbloggkonkurranse. Svaret sendes til tekst@cappelendamm.no, og du kan vinne en masse bøker (Genesis av Bernard Beckett, Barsakh av Simon Stranger, Jakten av Baroch Tendler, Bare for en uke av Tone Ørvik, Dogge av Mikael Engström, Gatas Parlament – Røverhistorier & raptekster, Mørkeboka av Sigbjørn Mostue). I tillegg premierer de ti innlegg på diskusjonsforumet med valgfri Cappelen Damm-bok eller to kinobilletter. Konkurransen avsluttes 10. Oktober.
“Hmm… Nei jeg vet ikke hva noen av disse folkene mener. Jaja. Tar bare en av dem, jeg (gidder ikke lese nedover hele lista… Nei, vi tar en av de øverste).”
Dette er mitt inntrykk av kirkevalget. Det har nemlig kommet fram, ifølge Fritanke, at alfabetet avgjorde kirkevalget. Uventa var det visst heller ikke.
Jeg kan godt skjønne at den alfabetiske rekkefølgen var et forsøk på å gjøre det så rettferdig som mulig, ved å komme bort fra gruppen i et lukket rom som satt og bestemte hvem som skulle stå øverst på lista osv. Kanskje det hadde funka også, hvis kandidatene hadde sagt noe fornuftig? Ja, ikke at jeg har hørt noe fra kandidatene, eller lest noe om dem (selv om jeg fikk valgkort), bortsett fra det jeg har fra denne artikkelen.
Hele greia minner meg om elevrådsrepresentantsvalg på ungdomskola. “Jeg skal avskaffe nynorsk!” Var det én som lovte. Jada. Han vant vel også, såvidt jeg husker. Likheten er at vi aldri hadde stilt til noe valg før, ingen hadde fortalt oss noe om hvordan vi skulle gjøre det, så vi måtte bare finne på sjøl (“Åh nei, jeg veit ikke hva jeg skal si! Hm, det hun andre sa hørtes lurt ut; jeg sier det, jeg også…”).
Nei, jeg stemte ikke i kirkevalget. Dersom jeg hadde gjort det, hadde jeg endt opp med å gjøre som 1/3 av velgerne; sende inn valgseddelen (disse stemmene ble ugyldige).
Står for “National Novel Writing Month”. Det er dét jeg gjør i november. Det er ca en og en halv måned til den begynner. Gjett hva det går ut på. Ja, du gjetta rett! Det handler om å skrive en bok, eller rettere sagt en historie på (minst) 50 000 ord i løpet av en måned. Det betyr å skrive ca 1667 ord pr. dag. Ikke så lett som det høres ut, akkurat. Jeg telte hvor mye jeg hadde skrevet i bloggen (for ei stund siden, da, så dette er ikke helt rett lenger), og kom til at alle innleggene til sammen var ca 12 000 ord.
Du har kanskje, hvis du ikke er blind, sett Nanowrimo-participant-badge’n i sidefeltet mitt. Klikker du på den kommer du til min profil på hjemmesiden til konkurransen. Det er et forum for alle som tar utfordringen med å skrive 50 000 ord på én måned. Det meste er på engelsk, men det er også sub-forum for de enkelte landene. Vi er ca 167 fra Norge som er medlem, nå.
Jeg har såvidt begynt å planlegge litt av historien, men det er ikke sikkert at jeg kommertil å bruke noe av det. Uansett blir det veldig morsomt, og litt stressende (spesielt siden jeg tror jeg kommer til å ha ganske mye å gjøre i år… utenom), men det går hvis en vil!
Mens jeg satt og venta på at det skulle bli middag i dag gikk jeg gjennom “temp”-mappa mi, en mappe med bokmerker som jeg ikke har tid til å se på akkurat når jeg finner dem… Der fant jeg et blogginnlegg fra Tanketom.net, som skrev om to tester: How geek are you? og The Nerd Test v2.0. Og da fant jeg ut at jeg like godt kunne ta dem.
Oi, da har jeg meldt meg på den andre bokbloggturnéen, ever.
Hva er en bokbloggturné, sa du? Jo, det er akkurat det det høres ut som… Mange bloggere får tilsendt ei bok å lese, og så skal de skrive litt om den og hva de synes og legge det ut som et innlegg på bloggen sin.
Boken jeg (vi) skal anmelde heter “Genesis” og er skrevet av Bernard Beckett.
Repbublikken har gjenoppstått etter en verdensomspennende pest. Innbyggerne er i sikkerhet, isolert fra resten av verden, og langt fra frie.
Anaximander er oppe til en fem timer lang muntlig eksamen. Består hun prøven, blir hun medlem av Akademiet – institusjonen som styrer samfunnet hun lever i. Emnet for prøven er selvvalgt: livet til legenden Adam Forde. I løpet av dagen tvinges kandidaten til å se den grusomme sannheten om sin egen verden i øynene.
Så den høres ganske spennende ut, synes jeg da (ellers hadde jeg vel heller ikke gidda å meldt meg på, liksom). Av en eller annen grunn tenker jeg på “Planet of the apes” når jeg ser på omslaget, men jeg tviler på at boken ligner på den filmen. Jeg er spent på hva aper har med saken å gjøre…
Bokbloggturnéen har ei facebook-gruppe, der du kan finne info om forrige bokbloggturné, neste bokbloggturné og denne bokbloggturnéen, blant annet. Hvis du er blogger og har lyst til å bli med på neste bokbloggturné så kan du melde deg på her.
Min anmeldelse kommer 3. september oktober, selvfølgelig. Bloggturnéen starter hos Myldretid den 8. september. Dette blir spennende =).
Ja, da var jeg ferdig å lese enda ei bok, også denne på engelsk. Jeg kjøpte den på en bokhandel på Naxos i Hellas, fordi jeg var ferdig å lese Blekkhjerte og dermed trengte nytt lesestoff.
Før jeg begynner har jeg en liten historie; mens vi satt på en benk og venta på bussen tok vi begge fram ei bok (på engelsk). Da kom det en gammel mann bort til oss og utbrøt: “You must be greek-americans!” Heh. Noen ganger glemmer jeg at ikke alle synes det er like greit å lese bøker på engelsk…
Timeline handler om en gruppe historikere som blir sendt (fakset) tilbake til middelalderen ved hjelp av en maskin utviklet i all hemmelighet av “ITC”, som er et stort selskap. “Åh, reising i tid,” tenkte jeg, “dette er min type bok.”
Så feil kan man ta. Ett ord: Infodump. Du vet, sånne blokker med tekst der du kun får informasjon om ting og ingenting skjer? Litt er liksom greit, men når halve kapittelet er en utlegging om hvor mye forfatteren har funnet ut om middelalderen blir det litt mye for meg, altså.
Jeg så at både den ene og den andre har syntes den var veldig spennende, men dette var ikke noe for meg, altså.
Personlig fant jeg plottet veldig, veldig forutsigbart og boka ganske kjedelig. Misforstå meg rett, den har sine øyeblikk, men sånn helt egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde brukt pengene mine på en annen bok.
“Timeline” er forresten også gjort om til film. Kanskje er det en bedre film enn bok… Her kan du lese om den og se noen bilder.
Premiene er to bøker: “The No. 1 Ladies’ Detective Agency” av Alexander McCall Smith (en bok jeg har hørt en del om, men som jeg ikke har kommet meg til å kjøpe, låne eller lese, enda…) og The Miracles of Santo Fico av D.L. Smith, begge på engelsk.
Forresten burde du ta en titt på resten av bloggen hennes; hun har drøssevis av bokanmeldelser!
Nå har jeg endelig ankommet folkehøgskola, sagt “hadet” til pappa og pakka ut og kledd på senga. Mistenkte ei stund at jeg ikke skulle få noen romkamerat, men her kom hun jammen ta mens jeg satt og skreiv.
Men det var ikke det jeg skulle skrive om i dag.
Jeg har nemlig funnet en interessant essay som heter Structured Procrastination, av John Perry, der han forteller hvordan han får ting gjort, selv om han er en forferdelig prokrastinatør.
Kjenner meg godt igjen i det han skriver; jeg er nemlig en forferdelig prokrastinatør, og får nesten aldri til et blogginnlegg dersom jeg ikke har viktigere ting å gjøre. Sånn som nå, når jeg skal på et møte eller noe sånt om et lite kvarter =)
Kort sagt sier han at det er lettere å få ting gjort når en har mye å gjøre enn når en har bare litt… Det er sant for meg, i allefall; november (med Nanowrimo) er en måned der jeg får gjort massevis av andre ting enn å skrive bok.
Jeg har tenkt masse på dette med sertifikatet. Å lære å kjøre bil er det vanskeligste jeg har gjort hittill i mitt liv. Bedre blir det ikke av presset som ligger på at en må ha sertifikat, helst så tidlig som mulig. Det jeg ser er at jeg ikke skulle ha gjort det. Det var rett og slett dumt å begynne å kjøre når jeg gjorde, for jeg hadde verken tid eller lyst. Kanskje dersom jeg hadde venta at det ikke hadde blitt så mye penger. For sent nå, uansett.
I dag skulle jeg prøve å ta seritfikatet til bil, en gang for alle. Det har jeg jo holdt på med siden vg2, sånn ca; å ta teorien tok meg en evighet, nemlig. For å gjøre en lang historie kort: Stryk. Med en begrunnelse langt som et ondt år. Blant annet at jeg ikke er observant nok og at jeg ikke planlegger, samt at jeg visstnok girer i hytt og pine… Bortsett fra det med giret så har jeg vel akkurat beskrevet personligheten min; nær null planlegging, hodet i skyene.
Ikke snakk til meg om bil. Jeg har ikke lyst til å se innsiden av en bil igjen i mitt liv.
Enda ei bok jeg har lest i ferien. Reisekameraten min kjøpte den i en bokhandel på Kreta, og så fikk jeg låne den. Som du sikkert skjønner av tittelen er boka på engelsk. Antall sider: 327.
Utenpå coveret (på den boka jeg har) har den et rundt klistremerke der det står “Compulsive enough to give TWILIGHT a run for it’s money”, noe som naturlig nok gjorde meg småskeptisk. Jeg har ikke lest Twilight, men har hørt mye stygt om den (men fine tin også). To ting til gjorde meg skeptisk til denne boka: At det sto “International bestseller” over tittelen, og at genren er romantikk…
Men min venninne likte den. Så jeg gav den en sjanse.
Det angra jeg slettes ikke på. Fra første side var jeg fanget, og jeg endte opp med å lese nesten hele greia i ett strekk, noe jeg kun har gjort med Harry Potter-bøker før…
Muligens har du også lyst til å vite noe om handlingen. Hvis ikke kan du jo for eksempel hoppe over de neste avsnittene. Hovedpersonen i boka er Aislinn, ei jente som bor i Huntsdale, en søvnig by et eller annet sted i USA, og som kan se feer. Disse feene er ikke de snille, søte, sommerfuglliknende feene, men de store, stygge, vakre, slemme feene. Sånne feer som gjør ugagn og noen ganger bortfører folk.
Hvert kapittel er innledet med et sitat fra et eller annet verk som handler om feer, og jeg får inntrykk av at mye av mytologien rundt feene er brukt, selv om jeg sjøl vet lite om dét. Blant annet tåler de ikke jern eller stål.
Plottet er sånn ca dette: Beira, den onde vinterdronningen, mor til Keenan, sommerkongen (fordi Beira drepte faren til Keenan), har fått en forbannelse kastet over Keenan, slik at han ikke kan bruke kreftene sine før han finner dronninga si. Henne har han lett etter i mange hundre år nå, og nå er det Aislinn han har satt sine øyne i. Hvis han ikke finner sommerdronninga, vil verden fryse ihjel. Vanskelig å tro i disse globale oppvarmings-tider (boka er satt sånn omtrent til nåtida, selv om årstall ikke er nevnt), men ok.
Synd at Aislinn allerede har en kjæreste, eller hva? Det normale forholdet Aislinn har med Seth syntes jeg står i en fin kontrast med det som Keenan vil presse på henne. Det er en del klisjéer innimellom, og bittelitt overdrevent – ikke når det gjelder det overnaturlige (hvorfor tror du jeg leser fantasy, liksom?), men når det gjelder enkelte ting karakterene tenker og sier i boka. Ærlig talt visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråt av en del av det.
Likevel er det en god historie som jeg anbefaler til alle som liker fantasy. Romance har jeg ikke noe peiling på, så der får du spørre noen andre.
Tviler på at den er oversatt til norsk, men her kan du kjøpe den engelske versjonen, hvis du vil dét. Sånn helt i slutten vil jeg nevne at “Wicked Lovely” er den første i en serie, jeg vet ikke hvor lang den er, men boka står på egne bein, uansett, etter min mening.
Jeg har før nevnt at jeg er ganske skeptisk til boka Twilight (på norsk: Evighetens kyss), men jeg vil være forsiktig med å si noe, siden jeg verken har lest den eller sett filmen. Muligens skulle jeg lånt den på biblioteket, sånn at jeg visste hva det var jeg synset om, men bare å lese på coveret gir meg litt lyst til å spy.
Uansett om du liker Twilight eller ikke er denne videoen utrolig godt satt sammen. her kan du lese hva skaperen, Jonathan McIntosh, har å si om den.
Ja, du vet, der tv-serien Himmelblå spilles inn? Har du ikke fulgt med på den? Det har ikke jeg. Resten av familien, derimot, har sittet klistra foran skjermen hver… hvilken dag det nå enn har gått på.
Dagen vi kom, søndag (de filmet ikke på søndager, så vi oppslag om), gikk jeg og mamma oss en tur på øya. Ting ligger visst ikke akkurat sånn til som det ser ut som de gjør på TV. Det er vel ikke noe nytt, men. Blandt annet ligger huset til Roy, presten og en til person, rett ved siden av hverandre. Dessuten ligger butikken rett bak kaféen. Butikken er bare noe NRK har funnet på; det finnes ikke butikk på øya, og NRK sin er “ikke åpen for publikum”. Det var litt dumt, for vi var tom for både bacon og potetgull…
De er visst akkurat ferdige med å spille inn sesong to nå, men vi var der mens de filma også. Den samme scena, sikkert 20 ganger. Vi lå med alle tre båtene (både tanter, unkler og besteforeldre på ste-siden av familien var med) med utsikt rett mot kaia, der de holdt på å filme.
Før de begynte kom en mann i båt ut og gav oss beskjed om at vi måtte være stille de neste to timene. Vi var utenfor bildet, men lyden bærer som kjent veldig godt over vannet. Det fikk vi også merke, siden vi fikk høre mesteparten av det de sa der borte. I scena drev ei jente i rød jakke (Iris? Jeg er ikke så inne på navnene på disse karakterene…) og kjefta opp noen andre utenfor kaféen.
Syntes det var en fin og stille plass, jeg, og nå blir jeg nødt til å se serien på TV til høsten for å høre om det ble med noen lyder fra oss i akkurat den scena, ikke sant ?
Dette er et innlegg jeg begynte å planlegge mens vi gikk mot stranda på Kreta og tenkte: “dette her må jeg bare huske!” Og så klarte jeg det =). Det har ligget noen dager i kladdeboka nå.
TripAdvisor er uvurderlig. Vi brukte den hver gang vi skulle finne nytt hotell.
Hurtigbåter, spesielt “Flyingcat” er skikkelig kjipe. Jeg ble sjøsyk.
Blue Star Ferries, det fergeselskapet vi likte best, har ei hjemmeside, der det står hvor fergene går fra de forskjellige øyene. Det hadde vært kjekt å vite før vi dro nedover, i stedet for rett før vi dro hjem.
Storbyen er ikke noe for meg. Jeg mistrivdes i Athen, kanskje spesielt pga området det første hotellet vi bodde på ligger i.
Neste gang vil jeg ta fly til ei av øyene, og dessuten tilbake fra øyene.
Det er dyrt å leve på ferie.
Yogurt naturell med honning og eller frukt og nøtter er godt i Hellas, ikke så godt hjemme…
Retsina og Cola (retsina er en slags vin) er godt ilag. Blandes ca 60/40; du må blande det selv.
Hvis du ikke vet hvor du har tenkt deg er det ingen hjelp å få fra noen. Se nr. 3
Det viktigste spørsmålet når vi kom til en ny plass var: “Hvor er nærmeste supermarked sånn at vi kan kjøpe vann?”
Timeline handler om en gruppe historikere som blir sendt (fakset) tilbake til middelalderen ved hjelp av en maskin utviklet i all hemmelighet av “ITC”, som er et stort selskap. “Åh, reising i tid,” tenkte jeg, “dette er min type bok.”
Premiene er to bøker: “The No. 1 Ladies’ Detective Agency” av Alexander McCall Smith (en bok jeg har hørt en del om, men som jeg ikke har kommet meg til å kjøpe, låne eller lese, enda…) og The Miracles of Santo Fico av D.L. Smith, begge på engelsk. 
